Kruke har eksistert som boplass like siden vikingtiden, og kanskje enda tidligere. Gamle navn på de forskjellige åkrene; som Kvebakken, Tøfte, Jørnhaugen, Husdalen og Ormåkeren forteller historie. I tiden rundt svartedauden ble det øde på gården og hus og gjerder forfalt. En rettssak ført av Torstein Pålssøn List i 1590 sørget for at eiendomsforholdene på gården kom i orden igjen etter svartedauden.
Neste eier av gården er Torstein Knutssøn fra Kleppe i Vågå. Han døde ugift og gården gikk tilbake til hans slekt. På denne tiden skal det ifølge sagnet ha bodd en jente på gården som var veldig flink til å blåse på lur. Det skulle være hun som stod på Selsjordkampen og varslet da skottene kom nedover Gudbrandsdalen i 1612. Det var Pillarguri, som etter slaget fikk valget mellom Kruke i Heidal og to steder til. Hun valgte bort Kruke, fordi kornet hadde lett for å fryse. Pillarguri mistet sin kjæreste, Kjell Fjerdingren under slaget; Han ble stukket i hjel av fru Lord Sinclair i det han skulle forsøke å redde barnet hennes fra slaget. Dette gikk hardt inn på Pillarguri. Pillarguristakken og fanen som ble brukt under Skottetogsmarkeringen i 1906 finnes på Kruke.
Listfolket på Kleppe i Vågå er eiere og brukere på Kruke denne tiden. Historien forteller at Jon Pålssøn overtar etter faren Pål Jonssøn Rottem og moren Anne Jonsdatter Bøje fra Lom i 1636. Jon var gift med Kari Olsdatter Sandbu av Gjeslingslekten og har flere barn, blant annet en som heter Ola. Det er rimelig at Ola låven har navn etter han. Det er nevnt at låven skal være bygget i 1612, men årstallet 1687 skal også finnes. Dette huset kalles nå Marcellolåven, fordi Marcello Haugen i flere år benyttet huset til å ta i mot kunder og han innredet og malte huset etter sin smak. Huset er en middels stor låve med svalgang i andre etasje, visstnok for tørking av lin og hamp. Svalgangen har pent tilhugget stolper hvor det gamle bumerket ”Krukkjerringa” er hugget inn.
Sønnen til Jon, Ivar Jonssøn ble det foretatt ny skyldsetting og ifølge denne har gården da 5 hester, 25 storfe og 50 småfe. En ny Ivar Jonssøn ble født i 1735 bugget et toetasjes stabbur på stolper, innhugget 1777 under vinduet. Bygget er et monumentalt byggverk, med nøkkel som til en kirkedør, smidd av Per Langrusten.
Ivar og Ragnhilds datter Kari gifter seg med Torger Pedersen Horgen, sønnen av kraftkaren Stor-Per Horgen. Torger kommer til å sette sitt preg på Kruke. Han tok ned og reparerte stallen og utvidet stallsvalen slik at hestene kunne skos under tak. Han bygget ny toetasjes bygning for brukeren i 1805 og ny kårbygning i 1826.
Den kjente skapsnekkeren Jakob Sæterdalen laget skap i nedre stugu og Skraudølen laget klokketårn som ble plassert på søre stugu. Eieren Torger var ellers onkel til reinsskytteren Jo Gjende, eller Jo Brurusten som han kaltes i daglig tale. Jo benyttet i en årrekke ”Krukbua”, Krukes fiskebu i Refjellet som jaktbu og gården har den dag i dag Jo Gjendes seng i sin besittelse.
I 1832 og 1834 kom frosten tidlig og ødela avlingene. Kari og den ene datteren dør begge i 1934. Torger lever til 1847. Da har hans sønn Iver Torgersen drevet gården i flere år. Iver driver gården godt. I hans tid ble trolig husene på setra flyttet oppover på seterkveen og modernisert. Det står navnet hans og årstallet 1834 på peisstangen i selet, og der er tomter etter eldre hustyper lenger nede.
Etter Ivers tid går det jevnt nedover, til det ble helt elendig og ender med tvangsauksjon rundt århundreskiftet. Da kommer en ny slektning inn i bildet, Iver Pedersen Sunde kjøper Kruke. Tidene var vanskelige og mange måtte selge skogeiendommene for å berge gårdene sine. Sønnen Anders overtar, men han gir opp og selger til Pål Pålssøn Prestgard. Husene på Kruke blir fredet av Riksantikvaren i 1924. Men nå er Torger Pedersens velholdte Kruke til nedfalls. Fjøset har seget sammen, geithuset og en låve var revet, karstugu stod uten vinduer, et stabbur stod på skakke og en bekk hadde herjet under hjørnet på nedre stugu. Auksjoner hadde også gått hardt utover innboet. Skjebnen ville at det gamle skapet som Jakob Sæterdalen laget da stua var ny fremdeles stod der. Pål ble gift med Inga Pålsdatter fra nordre Prestgard. De får hele depresjonen i trettiåra, men greier å beholde gården. De setter opp et nytt moderne uthus på 30x13 meter som står klart i 1940. Grunnmurene til husene ble reparert i 1938 og da ble det også lagt inn vann og elektrisitet hadde de fått året før. I 1952 tok Pål initiativ til å få bygget skogsbilvei til skogteigen på solsiden og dette var en begivenhet; Folk gikk mann av huse for å se på vidundermaskinen som ikke ble stoppet av verken stubber eller steiner.
Pål hadde to søstre, Ragnhild og Karen som var flinke billedveversker, kjente til og med utenfor landets grenser. De driver vevskole på gården sommerstid med elever fra hele landet og flere hus blir istandsatt for å huse veversker. Vinteren går med til å veve for salg, derfor er det svært lite av deres tepper igjen på Kruke.
I 1955 får gårdens nye krefter overta. En ny Ragnhild Pålsdatter, gift med Sverre Glad fra Faukstad begynner. Bulldozere dyrker steinete fyrojord og det blir påkjørt 700 billass med åkerjord. Påls uthus er fremdeles noenlunde moderne, men får tilført flere tårnsiloer og får til slutt støpt gulv og innlagt melkemaskin anlegg og melketank.
Få gamle låver og fjøs står igjen på gårdene. På Kruke blir den gamle storlåven restaurert med assistanse av studenter fra NTH. Stallen får nytt tak og ny bru oppå trevet. Hovedhus og kårbygning får nytt tak og sæterlåven med årstallet 1793 ble flyttet ned på gården også med bistand fra NTH. Det blir anskaffet flere småhus, smiu fra Langrusten, Holsbua fra Einer Holen, Storrusthytta og liu fra Sjoaområdet. En stor toetasjes låve kom fra Forbrigd i Kvam og et gammelt tømmerfjøs i likhet med det som stod her før kom fra Brandvold på Vinstra. Det blir i tillegg lagd et tjern som skal brukes til vannreservoar i tilfelle brann. Tjernet sammen med låvene, fjøset og småhusene lager et komplett uttun. Ragnhild viderefører arven fra søstrene Prestgard og restaurerer en rekke av deres vevmønstre og maler de på strie. Datteren Ingrid bruker de kunstneriske evnene på porselensmaling, oljemaling og sying og har etter hvert gjort dette til en heltidsvirksomhet i Fantasihuset i Heidal.
I 2005 overtar sønnen Pål gården og fortsetter de tidligere generasjoners arbeid med å vedlikeholde og bygge ut garden. Det er ingen ende på de prosjekter som må holdes i gang for å holde dette ved like. Som eieren på Forbrigd sa da han solgte låven; du skaffe deg my arbeid du Glad; og han hadde så inderlig rett. Brandvoldfjøset skal åpnes i ny stand i 2008 med utstilling av de vevmønstrene og vevarbeidene som er ivaretatt på gården, og fjøset fra 1940 skal gjenoppstå som ustillingslokaler for å vise et bilde av alle de aktiviteter som er og har vært på gården. Gjestene skal også få beskue både Pillarguristakken og sengen til Jo Gjende.